Kan bli umulig å skille re/habilitering, behandling og pleie

Høringsforslag til ny definisjon av habilitering og rehabilitering vil viske ut rehabiliteringsbegrepet ved at «alt» kan defineres som rehabilitering. I notatet står det at «endringsforslaget har til hensikt å fastsette en definisjon av habilitering/rehabilitering som på en bedre måte beskriver og avgrenser hva som er å anse for en naturlig del av et behandlingsforløp knyttet til habilitering/rehabilitering».  Det har ikke forslaget til ny definisjon oppnådd. Rehabilitering er ikke behandling. Behandling forholder seg til kroppsfunksjoner med mål å gjøre frisk. Rehabilitering flytter fokus fra sykdom til fokus på aktivitet og deltakelse. Rehabilitering handler om å lære seg å leve et godt og selvstendig liv på tross av sykdom eller skade. Det innebærer blant annet at aktører utenfor helse- og omsorgstjenesten kan være sentrale. Rehabilitering må skille seg fra andre tiltak, både i spesialist- og kommunehelsetjenesten ved at det er tidsavgrenset, tverrfaglig og koordinert.

Ved å røre sammen behandling, pleie, habilitering og rehabilitering vil en risikere at innbyggerne ikke får den spesifikke helsetjenesten det er behov for.

Forslag til ny definisjon av re/habilitering fra Helse- og omsorgsdepartementets og Helsedirektoratets:

«Habilitering og rehabilitering skal ta utgangspunkt i brukerens livssituasjon og mål. Habilitering og rehabilitering er målrettete samarbeidsprosesser mellom bruker, pårørende, tjenesteytere og på relevante arenaer. Prosessene kjennetegnes ved koordinerte, sammenhengende og kunnskapsbaserte tiltak fra aktørene. Formålet er at brukeren, som har eller står i fare for å få begrensninger i sin fysiske, psykiske, kognitive eller sosiale funksjonsevne, skal gis mulighet til å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltagelse i utdanning og arbeidsliv, sosialt og i samfunnet.»

Nåværende definisjon fra Forskrift om rehabilitering, individuell plan og koordinator:

Habilitering og rehabilitering er tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler, hvor flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til pasientens og brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosial og i samfunnet.

Ergoterapeutene mener at fjerning av tidsaspektet i definisjonen undergraver hele grunnlaget for rehabilitering. Tidsavgrensningen gjør det mulig å sjekke ut om målene nås. I høringsnotatet leser vi at begrunnelsen er knyttet til enkeltes behov for oppfølging fra helse- og omsorgstjenesten hele livet. Det er liten tvil om at mange trenger tjenester hele livet, men ingen trenger, eller skal utsettes for, rehabilitering hele livet. Ergoterapeutene mener at ved å kalle alle typer tjenester for rehabilitering, så utvannes både rehabiliteringsbegrepet, og alle andre typer helse- og omsorgstjenester. Det gagner hverken pasienter/brukere eller tjenesteutøvere. Det er helt klart at noen trenger kontinuerlig medisinsk oppfølging og/eller pleie- og omsorgstjenester som kompenserer for funksjon en ikke kan oppnå. Det er videre klart at mange vil trenge opptrening og behandling, for eksempel etter kirurgiske inngrep eller funksjonsfall av andre grunner.

Vi leser at den foreslåtte definisjon på re-/habilitering poengterer nødvendigheten av «samarbeidsprosesser mellom bruker, pårørende, tjenesteytere og på relevante arenaer», og legger merke til at det benyttes flertall. Slik skal det være fordi rehabilitering er sammensatt og krever at ulike aktører er koordinert og samarbeider for å bistå bruker i å nå sine egne mål. Ergoterapeutene forstår denne formuleringen i definisjonen som at når en person kun trenger bistand fra én tjeneste/yrkesgruppe, så er det ikke rehabilitering. Til tross for dette åpner høringsnotatet for at det i rehabilitering kan være kun én faggruppe. Dette eksemplifiseres med fysioterapeut som samarbeider med bruker for å oppnå funksjonsforbedring. Ergoterapeutene mener fysioterapi i en slik sammenheng må defineres som behandling eller vedlikeholdstrening, ikke rehabilitering.

Forøvrig er det på tide at forslag til ny definisjon av habilitering og rehabilitering har gjort det tydeligere at brukers mål skal være utgangspunktet for rehabilitering. Det er også en forbedring at definisjonen er tydelig på at redusert funksjonsevne kan være fysisk, psykisk, kognitiv eller sosial.

Les Ergoterapeutenes høringsinnspill til HOD her

Advertisements
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Hvilken terning gir jeg partiene før stortingsvalget?

Hvem skal du stemme på og hvilke spørsmål kan du stille når politikerne står på stand eller banker på døra di?

Terningkast

Partiene svarte på spørsmål i Ergoterapeuten nr 3. Her er en god start om du er i tvil om hva du skal stemme. Selvsagt er det mye mer enn ergoterapi og helse- og velferd som påvirker hvilken stemmeseddel vi putter urnen. Likevel. Gi dere tid til å lese partienes svar på disse spørsmålene:

Partiene svarer

Svarene bærer tydelig preg av at de fleste partiene kjenner til ergoterapeuters kjernebidrag i helsesektoren. Her kan vi se frukter av forbundets påvirkningsarbeid. Det er et greit utgangspunkt å ha skriftlig, når vi møter politikerne senere.

Jeg vil etterspørre partienes konkrete bidrag for:

  • Bærekraftig helsetjeneste, med prioritering av habilitering, rehabilitering, folkehelse og forebygging. Hva skjer med opptrappingsplan for re/habilitering?
  • Arbeidsdeltakelse for ungdom, asylsøkere og personer med funksjonsnedsettelser.
  • Rett til aktivitet og deltakelse for alle og spesielt personer med rusavhengighet og psykisk uhelse samt eldre som ressurs og deltakere i samfunnet

Gjennom valgkampen og i løpet av stortingsperioden merker jeg meg partienes syn på:

Som forbundsleder møter jeg mange stortingspolitikere i løpet av året, og jeg har fått stor respekt for politikeres intense arbeid. Min erfaring er at de aller fleste lytter til råd, stiller spørsmål og vil ha godt kunnskapsgrunnlag før beslutninger. Min kjennskap til de enkelte partienes program, og dermed gode hensikter om helse- og velferdspolitikk, gir meg valgets kval. Likevel er det av stor betydning hvem vi møter av politikere og hvilke parti som får flertall.  Det er heller ikke alltid at de største partiene som får gjennom sine saker. Partier «på vippen» har stor påvirkningskraft. Det erfarte vi i påvirkningsarbeidet for lovfesting av ergoterapeuter i kommunen.

Fra mitt ståsted må jeg ofte forholde meg til ‘sak for sak’. Da er støtte og allianse å finne i ulike parti for ulike saker. Det er ikke alltid jeg finner støtte i ‘mitt’ parti. 

Jeg kaster selvsagt ikke terning. Overskrifta lurte.

Valg kan være vanskelig, men for all del: Bruk din stemmerett! Godt valg!

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Rusavhengige og retten til aktivitet og deltakelse!

I Arendalsuka trakk Ergoterapeutene ‘stinn brakke’ med temaet betydningen av hverdagsmestring og meningsfull aktivitet for rusavhengige.

Petter ‘Uteligger’ Nyquist og Siv Løvland fra TV2-serien ‘Fra gata til Nordkapp’ fortalte sine historier. Ergoterapeut Uno Haugli Karlsen delte erfaringer om hvordan han jobbet i hverdagsrehabiliteringsteamet i Sandefjord, der de også inkluderer personer med rusavhengighet.

Hele arrangementet kan sees her Spol deg fram til vi starter

Hovedpunktene i min innledning:

Både i 2016 og 2017 påpeker rapporter fra Senter for rusavhengighet (SERAF) at personer på LAR mangler meningsfulle aktiviteter.  I 2015 og 2016 var 82% uten heltids- eller deltidsarbeid og heller ikke i utdanning. Denne andelen har vært nokså uendret flere år. Disse rapportene om LAR-brukere er et eksempel på aktivitetsbegrensningene personer med rusavhengighet møter

Sitat fra LAS-rapport 2016:

LAR-pasientene har i stor grad en ordnet økonomi innenfor rammen av trygd eller arbeidstilvenningstiltak, men tilgangen til arbeid er dårlig og deltakelsen i meningsfulle aktivitet er liten. Alt for mange ser ut til å ha en lite tilfredsstillende tilværelse med mye ensomhet. (SERAF-rapport 2016)

Utfordringen for behandlerapparatet blir da å skape tiltak som kan fremme deltagelse i sosial aktivitet for pasientene og motvirke isolasjon og ensomhet. (SERAF-rapport 2017)

Ergoterapeuter mener at mestring og deltakelse er noe helt fundamentalt for oss mennesker – på linje med mat, husly, søvn og varme. Å delta i meningsfull aktivitet er spesielt viktig når en har helseutfordringer eller rusavhengighet. Norsk Ergoterapeutforbund mener at faktisk at alle burde ha en rett til aktivitet og deltakelse. Selv mener jeg at aktivitet noen ganger bør sikres før behandlingstilbud. Det er ikke slik at en er ferdigbehandlet først eller rusdfri før en kan delta i aktivitet. Tvert imot aktivitet kan bidra til å styre unna rusen. Jeg vil utdype dette i noen punkter senere.

Kommunehelsetjenesten innen psykisk helse og rusavhengighet i Norge sikrer økonomi, bolig og medisinering, gjerne også kontaktperson eller samtaleterapi – men sikrer ikke systematisk tilrettelegging for mestring, arbeid eller meningsfulle aktiviteter i hverdagslivet.

Hverdagslivet er det livet vi lever hver dag gjerne sammen med andre. Hverdagsliv høres tilforlatelig enkelt ut for de fleste av oss, men oppleves for mange både komplekst og krevende. Det er mange kompliserte aktiviteter som skal mestres i løpet av en hverdag.

Om en skal bidra til hverdagsmestring og meningsfulle aktiviteter må en ta personers ønsker og valg på alvor, og å legge til rette for at den enkelte kan bestemme selv. Det handler om at den enkelte selv velger sine betydningsfulle eller meningsfulle aktiviteter. (Som for eksempel Petter Nyquist gjorde i starten av turen til Nordkapp da alle satte seg mål for turen – de fleste målene var konkrete aktiviteter)

Når en arbeider med hverdagsmestring og meningsfulle aktiviteter starter derfor innsatsen med å stille helsefremmende spørsmål: Hva er viktige aktiviteter for deg? Hvordan vil du delta? Dette kan dreie seg både om fritidsaktiviteter som maling, baking, teater, foto, idrett og om hverdagsaktiviteter som å stelle seg selv, holde hjemmet i orden, gjøre innkjøp, delta i arbeid og ha kontakt med venner. (Dette utdyper Uno – klikk linken til videoen der han forteller fra sin arbeidshverdag)

Hvorfor er mestring og meningsfulle aktiviteter så viktig i hverdagen?

  1. Mestring av aktiviteter utløser ressurser

Med spørsmålene «Hva er viktige aktiviteter i livet ditt nå?» får du en annen start på samarbeidet og du får en annen historie enn om en spør om sykdom eller rusbruk. Fokus på aktivitet og deltakelse er ressursutløsende. Mange kan fungere og delta i hverdagslivet tross avhengighetsproblem eller psykisk uhelse. Her kan den enkelte vise sine talenter, funksjon og deltakelse tross plager. Aktivitet og deltakelse fremmer motivasjon og håp og dermed helse

  1. Hverdagsmestring er relevant for alle

Uansett alder, funksjon eller diagnose. Vi har alle tanker om hvilke aktiviteter som er viktige for oss å fylle hverdagen med. Ta deg bare tid til å tenke gjennom din egen uke og reflekter over betydningen de har i ditt liv!

  1. Hverdagsaktiviteter organiserer rutiner og vaner

Vi tenker sjelden over at det meste vi gjør, skjer automatisk, uten mye planlegging: Å kle oss, personlig hygiene, gjøre skole- og arbeidsoppgaver, forflytte oss til jobben, være med venner eller delta i fritidsinteresser. Faktisk har det tatt tid å lære å automatisere disse aktiviteten, og mange må lære å gjøre de på nytt. Det kan kreves mange gjentakelser og trening av de samme aktivitetene for å få dette selvsagte til å være automatisert igjen. Det kan kreves tid.

  1. Mestring av hverdagsaktiviteter gir mening til livet

De viser hvem du er, du får vist dine talenter. Aktivitetene styrker dermed identitet og roller. Det er jo helt typisk at første gang vi møter andre mennesker spør vi gjerne hva de er opptatt av å gjøre, hva de jobber med og hvilke interesser de har.

  1. Hverdagsmestring knytter personer sammen om felles interesser.

Vi får venner gjennom aktivitet og vi knyttes til nettverk i ulike aktivitet- og interesseorganisasjoner.

  1. Hverdagsmestring flytter fokus

Når innsatsen vektlegger hverdagsmestring er det ikke diagnosen eller rusen som er i fokus, men hvordan personen deltar i meningsfulle aktiviteter i hverdagslivet.

Mye må være på plass for å sikre aktivitet og deltakelse for personer med rusavhengighet. Hverdagsrehabilitering og hverdagsmestring er personsentrert og innebærer at den enkelte deltar og styrer prosessen. Det forutsetter tverrfaglig samarbeid med bruker for å nå den enkeltes egne mål for hverdagsmestring.

Følg med på de spennende innleggene fra Petter, Siv og Uno i Arendalsuka!

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Hva slags samfunn vil vi ha?

Jeg vil i alle fall ha et som inkluderer og er åpent for alle. Da må vi også bygge det slik. Dette var hovedbudskapet mitt da jeg sammen med Ergoterapeutenes samarbeidspartnere, innledet på høringsmøtet om nye byggeforskrifter, TEK17, på Stortinget

I dag gjesteblogger Ergoterapeutenes 1. nestleder Tove Holst Skyer

tove-holst_02

 

Ergoterapeutene deltok i går formiddag på et seminar på Stortinget, hvor konsekvensene av forslagene til TEK17 var tema. Seminaret var et samarbeid mellom partiene Ap, KrF, SV, MDG og Venstre. Programmet var bredt sammensatt, med innledninger av Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, SINTEF Byggforsk, Norske Arkitekters Landsforbund, Statens seniorråd og Norges Handikapforbund. Jeg representerte Ergoterapeutene, og presentasjonen kan du bla gjennom her eller se på video her. Mitt tema var «Boligen. Plass til å leve og bo – også med hjelpemidler.», og ønsket var å gi lytterne en grunnleggende forståelse for relasjonen mellom person og omgivelser, og at det er personens samlede behov som avgjør hvilke hjelpemidler som velges. Boligprodusentenes Forening kom i januar med et kunnskapsløst utspill om at elektriske rullestoler bør endres slik at leilighetene kan krympes. Det er nærliggende å anta at boligprodusentene har et ønske om høyere fortjeneste, når de kommer med slike useriøse forslag. Det viser i beste fall en manglende forståelse for at det er individuelle, samlede behov som avgjør valg av rullestol. I praksis vil dette være diskriminering og utestengelse av store brukergrupper.

Dersom myndighetene nå velger feil, vil Norge bli mindre inkluderende og færre vil kunne delta i hverdags- og arbeidsliv. De aller fleste boliger vi skal bruke de neste femti årene er allerede bygd. Over 90% av disse er utilgjengelige for rullestolbrukere. Det vil være helt feil å lempe på kravene til nye boliger. Da blir også disse utilgjengelige. Og la oss ikke glemme at tilgjengelige boliger gir en rommelighet som gjør hverdagslivet enklere for alle. Det er avgjørende at det nå foretas riktige veivalg, og at vi gir flere mulighet til å være aktiv i eget hjem, besøke andre og delta i samfunnet.

Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) har på bestilling fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) laget forslag til revidering av Plan- og bygningslovens tekniske forskrifter; TEK17. De eksisterende forskriftene, TEK10, har så langt vært de mest inkluderende Norge har hatt, og de har vært et godt første trinn på veien mot et universelt utformet samfunn. Endringsforslagene som nå har vært på høring tar oss i feil retning.

Norsk Ergoterapeutforbund har gitt høringssvar til DiBK og KMD for å synliggjøre vårt politiske standpunkt til endringene som er foreslått. Norsk Ergoterapeutforbund og samarbeidende organisasjoner skal ha oppfølgende møte med statssekretærene Laabak og Holm Jensen i KMD i mars. Vi mener forslagene til TEK17 går mot Norges forpliktelser gjennom FN-konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter. Dessuten er forslagene rett og slett dårlig samfunnsøkonomi. Om du vil lese mer om forslagene til nye forskrifter, har Ergoterapeutene en samlesak her.

(Ergoterapeutenes 1. nestleder Tove Holst Skyer gjesteblogger innlegget og skriver i jeg-form)

Kampvillige ergoterapeuter på vei inn i Stortinget

De øvrige innlederne i programmet på Stortinget

Publisert i bærekraftig, deltakelse, ergoterapi, Hverdagsliv, hverdagsmestring, politikk, teknologi, tilrettelegging | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Ekspertutvalget ser behovet for flere ergoterapeuter, men grunn til bekymring…

Ekspertutvalget ved leder professor Arild Hervik har lagt fram sin rapport med helhetlig gjennomgang av hjelpemiddelområdet. Her er mye bra, i tråd med Ergoterapeutenes tidligere innspill til ekspertutvalget, men her er også grunn til bekymringer.

Det er strålende at utvalget understreker viktigheten av hjelpemidler og tilrettelegging for å gi muligheter for økt deltakelse og mestring. Utvalget fremhever FN-konvensjonen om mennesker med nedsatt funksjonsevne, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven samt strategi for universell utforming. Utvalget nevner dessuten at det er god samfunnsøkonomi å sikre tilgang på hjelpemidler og andre tilretteleggingstiltak.

hjelpemiddelutvalget

Leder Arild Hervik la fram rapporten på skype for arbeids og sosialminister Anniken Hauglie

Utvalget tilrår at hjelpemiddelforvaltningen og -formidlingen fortsatt i hovedsak skal være statlig, hjemlet i folketrygdloven og forvaltet av hjelpemiddelsentralene under arbeids- og velferdstetaten, NAV. Utvalget presiserer også behovet for kompetanse og påpeker behov for mer forskning på området samt behovet for bedre dekning av ergoterapeuter. Utvalget støtter rekrutteringstilskudd av ergoterapeuter, og understreker behovet for ytterligere satsinger som bidrar til at det ansettes flere ergoterapeuter i kommunene. Hensynet til nærhet til bruker og kommunen som førstelinje gjør at utvalget heller ikke foreslår at antallet hjelpemiddelsentraler reduseres. Utvalget vil fremdeles ha et todelt ansvar mellom stat og kommuner.

Folketrygdbasert ordning gjennom hjelpemiddelsentralene og sikret hjelpemiddelfaglig kompetanse med ergoterapeuter har vært viktige grunnprinsipp i innspillene fra Ergoterapeutene Dette er godt.

Ikke enighet på vesentlige områder.

Et flertall av ekspertutvalgets medlemmer, deriblant Astrid Gramstad fra Ergoterapeututdanningen ved det Arktiske Universitet i Tromsø, sier klart nei til å overføre ansvar for enkle og høyfrekvente hjelpemidler til kommunene. Det er bekymringsfullt at et mindretall ikke er enige her.

Et mindretall på to, Astrid Gramstad og Lars Rovik Ødegård, støtter ikke flertallets forslag om å overføre folketrygdlovens bestemmelser om nødvendige og hensiktsmessige hjelpemidler eller utbedringstiltak i bolig til Husbanken (eks trappeheis, takmonter personløfter). Jeg er enig med dette mindretallet som mener at folketrygdloven og hjelpemiddelformidlingen har vist seg som det beste og mest effektive virkemidlet til å oppnå samfunnsmessige og personlige gevinster av å gi folk mulighet og evne til å bli boende i egen bolig så lenge som mulig. Dette kan bety at det økonomiske ansvaret flyttes fra folketrygden til kommunene, noe som gir oss grunn til å tro at kommunene vil forvalte dette ulikt.

Jeg er betenkelig til forslaget til økt bruk av tilskudd i hjelpemiddelformidlingen som erstatning til utlån. Jeg følger dissensen til Ødegård. Bruk at tilskudd uthuler prinsippet om at tekniske hjelpemidler er er rettighet gjennom folketrygden. Dette kan også føre til at noen velger dårligere og mindre egnede hjelpemidler, samt at valget blir påvirket av den enkeltes kognitive kapasitet til å gjøre vurderinger eller nærhet og tilgang på hjelpemiddelleverandører.

På disse områdene vil det bli diskusjon framover. Jeg håper den videre argumentasjon og beslutning vil bygge på fagkunnskap og brukererfaring, og ikke skjulte motiver om nye oppgaver til større kommuner.

Det er gledelig at utvalget påpeker behovet for bedre IKT-løsninger på hjelpemiddelområdet som vil gi en mer effektiv forvaltning, bedre kostnadskontroll, raskere levering, bedre faglig samhandling, sterkere brukermedvirkning og muligheter for innsyn i egen sak. Forslag til styrking av bestillerordning og brukerpass er godt. Et prioriteringsutvalg hilses også velkommen, som uavhengig skal vurdere formåls- og kostnadseffetive løsninger med særlig ansvar for nytte-kost-betraktninger.

Det er ekstra gledelig at rapporten refererer både til forskning, publikasjoner og rapporter av ergoterapeuter og Norsk Ergoterapeutforbund, som jeg mener er mer eller mindre det eneste fagmiljøet som er opptatt av dette området i tillegg til brukerne selv.

Dette er ikke endelig kommentar fra Norsk Ergoterapeutforbund – det er mer å lese…

hjelemiddelutvalget

Publisert i bærekraftig, deltakelse, ergoterapi, hjelpemidler, hverdagsmestring, Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Ergoterapeutene støtter åtte løft for personer med utviklingshemming, i NOU 17 (2016) På lik linje

Jeg starta å samarbeide med personer med utviklingshemming i 1980, lenge før ansvarsreformen. Jeg jobba først innen HVPU, deretter i skole- og ressurssenter.

Jeg har ofte lurt på hvordan det gikk med «Roar» som også hadde CP. Han var tjueto år da han for første gang klarte å føre maten selv til munnen, uten å bli passivt matet. Jeg husker hvor fornøyd han var over selv å bestemme tempoet for spising. Eller «Knut», også med utviklingshemming og CP, som lærte seg å male med pensel festet i et bånd på panna. Han fikk sin første elektriske rullestol etter at han var tretti. Det første han gjorde var å stikke av og ble sittende fast i ei veigrøft. Med et bredt smil. En lykkedag for «Knut». Hvordan gikk det med Monika og Lise og Anders som jeg møtte i barnehagen eller i barneskolen der jeg veiledet lærere og foreldre? Noen så jeg igjen i 17-maitoget, noen også i korps. Jeg har også møtt en tidligere elev på en høgskole, en gutt med apraksi som viste seg å være skoleflink tross dårlig håndmotorikk.

Hvordan ble livene deres når de ble voksne og eldre? Ga ansvarsreformen bedre liv? Dette er tanker som surrer når Norsk Ergoterapeutforbund kommenterer NOU 2016;17 På lik linje- åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming

Godkjente illustrasjonsbilder fra Norsk Ergoterapeutforbund

Ifølge På lik linje er de overordnete målene for politikken for personer med utviklingshemming likestilling og likeverd, selvbestemmelse, deltakelse og integrering. Disse målene lå også til grunn for ansvarsreformen, som ble gjennomført for over 20 år siden. Reformen gikk ut på å avvikle institusjonene og det fylkeskommunale helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU). Samfunnets barrierer skulle bygges ned og tilrettelegges. Personer med utviklingshemming skulle delta i hverdagsliv, skole og arbeid – på lik linje.

Målene for ansvarsreformen ble gjentatt og presisert i Stortingsmelding 45 (2012-2013) Frihet og likeverd – om mennesker med utviklingshemming, og et samlet Storting stilte seg bak disse målene. I stortingsmeldinga kan vi lese at det har vært en positiv utvikling i levekårene for personer med utviklingshemming siden ansvarsreformen. Samtidig ble det pekt på behovet for en gjennomgang for å styrke de grunnleggende rettighetene. Det er særlig utfordringer innenfor områdene selvbestemmelse, rettssikkerhet, opplæring, arbeidsdeltakelse samt helse og omsorg. Norge ratifiserte i 2013 FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) og forplikter seg derfor å følge opp.

På lik linje tar utgangspunkt i CRPD. Dette er viktig. Spesielt når vi leser om dagens situasjon opp mot konvensjonens enkelte artikler (På lik linje tabell 1.1, side 14-16). Mye har skjedd siden ansvarsreformen, men sannelig står svært mye igjen. Her har myndighetene et stort ansvar, og statsbudsjettets opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering møter ikke de åtte løftene. Vi forventer mer.

Personer med utviklingshemming er ei sårbar gruppe, som er helt avhengig av støtte for sine selvsagte menneskerettigheter. Alle helseprofesjoner har et ansvar for å forsvare retten til et liv på lik linje, retten til inkludering og deltakelse i samfunnet. Ergoterapeuter møter personer med utviklingshemming i en rekke tjenester; i kommunehelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten, habiliteringsteam, utdanningssektoren og som miljøterapeuter, boveiledere mm. Ergoterapeuter har et særlig ansvar for å sikre aktivitet og deltakelse.

Godkjente illustrasjonsbilder fra Norsk Ergoterapeutforbund

Norsk Ergoterapeutforbund mener utredningen gir en god beskrivelse av dagens utfordringer, og er enig i de 8 områdene som foreslås løftet. Vi mener også at en bedre dekning av ergoterapeuter innen ulike tjenester, i helse, utdanning og arbeidsliv er med å sikre liv på lik linje.

Les Norsk Ergoterapeutforbunds innspill til NOU 2016: På lik linje– åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming

De åtte løftene skal sikre:

1) selvbestemmelse og rettssikkerhet

2) inkluderende og likeverdig opplæring

3) arbeid for alle

4) god helse og omsorg

5) eget hjem

6) kompetanse og kunnskap

7) koordinerte tjenester

8) målrettet styring

Publisert i ergoterapi, Habilitering, Hverdagsliv, hverdagsmestring, Uncategorized | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Ny definisjon av rehabilitering og habilitering

Regjeringa ønsker en revidert definisjon av rehabilitering og habilitering i Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator. Helse- og omsorgsdepartementet kalte derfor inn til dialogmøte den 5. januar. Dagen ga rom for innspill og diskusjon med en rekke bruker- og fagorganisasjoner samt forskermiljø. Helsedirektoratets forslag til revidert definisjon ble også presentert. Helse- og omsorgsdepartementet oppsummerte innspillsmøtet med å si at et forslag på definisjon vil bli sendt på bred høring til aktuelle instanser i løpet av 2017.

Definisjonen av re/habilitering kan påvirke tjenester for mange og er derfor viktig. En sentral gruppe representanter fra re- og habiliteringsområdet var samlet, og usedvanlig enige og konstruktive i diskusjonen. Elefanten i rommet ble så vidt nevnt, men ikke diskutert. Mange, kanskje alle, deltakerne i møtet ville vel heller diskutere den skuffende «satsningen» i opptrappingsplan for rehabilitering. Midler til re/habilitering er faktisk viktigere enn definisjonen.

Tilbake til definisjon.

På møtet ble det gitt innspill fra brukere, forskere og fagfelt. Norsk Ergoterapeutforbund var invitert til å gi et eget innspill.

helsedirketoratets-dialogmote

Innspillene var i stor grad samstemte; f.eks at en definisjon må ta utgangspunkt i mål om samfunnsdeltakelse og inkludering (i samsvar med FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne), sikre brukerdeltakelse og brukers egne mål, samarbeid med flere aktører, samt at rehabilitering er en målrettet prosess. Ergoterapeutene var samstemte med både Charm og Helsedirektoratet i at re/habilitering måtte avgrenses fra andre helsetjenester som f.eks behandling, vedlikeholdstrening, pleie og omsorg. All helsetjeneste er ikke re/habilitering! Det er fullt mulig (og ønskelig) å ha en re/habiliterende tankegang innen ulike tjenester, men re/habilitering krever spesialisert kompetanse.

Likheter og ulikheter mellom rehabilitering og habilitering ble berørt, men her er det virkelig behov for utdyping og mer diskusjon

Den største spenninga var knyttet til helsedirektoratets forslag til ny definisjon. Mange pustet lettet ut. Jeg er særlig glad for at Helsedirektoratets forslag inkluderer « …selvstendighet og deltakelse i utdanning, arbeidsliv, sosialt og i samfunnet.» Likevel kan definisjonen enda kan gjøres bedre.

helsedirketoratets-def

Helsedirektoratets forslag til definisjon av habilitering og rehabilitering

Mye av diskusjonen handlet om «tidsavgrenset» skulle være en del av revidert definisjonen, noe Ergoterapeutene argumenterte for. Selv om flere ønsker «tidsavgrenset» ut av definisjonen, synes det å være enighet om at det dreier seg om en målrettet prosess med begynnelse og slutt, som må kunne evalueres avslutningsvis. Uten tidsbestemmelse på rehabiliteringsprosessen er det ikke mulig å vurdere om målet er nådd.  Helsedirektoratet lanserte begrepet «tidsbestemt» istedenfor «tidsavgrenset» Det første synes noe mindre negativt ladet enn det andre. Flere fag- og brukergrupper tok til orde for en slik nyanse, som føltes som bedre støtte til gjentakende rehabiliteringsperioder. «Tidsbegrenset» mangler likevel i helsedirektoratets forslag, og bør gå inn.

Fram mot høringen ser vi fram til konstruktive innspill om definisjon av habilitering og rehabilitering.

Og for ordens skyld, den nåværende definisjonen finner vi i §3 i Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator:

Habilitering og rehabilitering er tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler, hvor flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til pasientens og brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet.

Ergoterapeutenes forslag til revidert definisjon (gi gjerne kommentarer):

Habilitering og rehabilitering tar utgangspunkt i personers egne konkrete mål for mestring og samfunnsdeltakelse. Det er tidsavgrensede, planlagte prosesser med individ- og omgivelsesrettede virkemidler. Flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til den enkeltes egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet.

Publisert i Habilitering, rehabilitering | Merket med , , , , | 1 kommentar