Hvorfor er hverdagsaktivitetene dine viktige?

Link til nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanninger

Link til Ergoterapeuters kjernekompetanse, Alle skal kunne delta

Reklamer
Publisert i bærekraftig, deltakelse, diskriminering, ergoterapi, Hverdagsliv, hverdagsmestring, inkludering, Retten til aktivitet og deltakelse, Uncategorized | Merket med | Legg igjen en kommentar

Nytt kompetanseløft må inkludere habilitering og rehabilitering

Norsk Ergoterapeutforbund ble invitert av helseminister Høie og eldre- og folkehelseminister Michaelsen for å gi innspill til en videreføring av kompetanseløftet. Nestleder Tove Holst Skyer og jeg ga følgende muntlige innspill den 09.04.19, etterfulgt av Ergoterapeutenes skriftlige innspill som utdyper vårt ståsted.

HOD 09.04.19

I møte med ministrene Høie og Michalsen og statssekretærene Erlandsen og Bramo       (Foto Tove Holst Skyer)

Norge står overfor demografiske utfordringer der det er færre yrkesaktive per pensjonist. Mer enn noen gang er det behov for å bygge opp kompetanse og tjenester som støtter innbyggerne i å mestre hverdagslivet og delta i samfunns- og arbeidsliv. Dette er også viktig for å sikre en bærekraftig helsetjeneste.

Det er behov for mer nytenkning, innovasjon og kunnskapsbasert praksis i kommunehelsetjenesten. Vi løser ikke framtidas utfordring med mer av det samme som vi gjør i dag.

Kompetanseløftet har så langt prioritert pleie og omsorgstjenester. Det er viktig. Men hverdagsmestring og rehabilitering, inkludert bruk av ny teknologi og tilrettelegging av omgivelsene, er fremdeles ikke prioritert i kompetanseløftet, og dermed heller ikke prioritert i alle norske kommuner.

Begrunnelse for mer satsning på hverdagsmestring og rehabilitering finner vi blant annet i eldrereformen Leve hele livet,  dessuten i Blankholmutvalgets prioriteringsmelding med vekt på mestring av hverdagen tross sykdom og/eller smerter.

Jeg vil særlig referere til Midtveis oppsummering av opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering (okt 2018). fra Helsedirektoratet til HOD.  Rapporten dokumenterer blant annet:

  • En nedgang av personer som får rehabilitering både i kommune- og spesialisthelsetjenesten
  • Andel kommuner med plan for habiliterings- og rehabiliteringstjenester er synkende
  • Markant nedgang i kompetanseheving for ansatte innen habilitering og rehabilitering
  • Nedgang i tilskudd til innovasjonsprosjekter innen habilitering og rehabilitering
  • Store regionale forskjeller i rehabiliteringstilbudet i både kommune- og spesialisthelsetjenesten
  • Kommunene uttrykker selv behov for å styrke re/habiliteringsfeltet

I opptrappingsperioden dokumenters det en reell nedtrapping!

Midtveisoppsummeringen dokumenteter at omsorgstjenestens målgrupper prioriteres med hverdagsrehabilitering. Det er viktig og riktig, men det mangler innsats for personer utenfor omsorgstjenesten, eks personer i yrkesaktiv alder, barn og unge. 2019 er også opptrappingsplanen sitt siste år, det er derfor behov for videre oppfølging.

Ergoterapeutene foreslår en ny strategi i et videreført kompetanseløft:

Øke kunnskapsbasert innsats for innbyggernes mestring og deltakelse

Fire forslag til tiltak:

  1. Hverdagslivets ABC grunnopplæring om hverdagsmestring og hverdagsaktiviteters betydning for helse, om egeninnsats, velferdsteknologi, etiske dilemma og prioriteringer
  2. Kompetanse og innovasjonstilskudd for rehabilitering; øke bredde og spisskompetanse i rehabilitering. Kunnskapsbaserte beslutninger må erstatte beslutninger basert på vane eller tradisjon. Det bør tilbys rehabilitering der en kan, pleie og omsorg der en må. Det vil bli vanskelig å sikre pleiedekning framover uten at vi samtidig bygger opp rehabiliteringstibudet.
  3. Læringsnettverk i helhetlige rehabiliteringsforløp – Kommunene trenger råd for utarbeiding av helhetlige planer for re/habilitering, gjerne deling av gode eksempler – eks samfunnsbasert rehabilitering i Indre Østfold.
  4. Øke tilgangen på ergoterapeuter, rekrutteringstilskudd og økt utdanningskapasitet. Fremdeles mangler 80 kommuner ergoterapeut. Like mange kommuner har ergoterapeut i deltidsstilling.

En ergoterapeut koster mindre enn en institusjonsplass i året, og en ergoterapeut bidrar til å sikre at enda flere bor hjemme lengre!

I dialogen etter innlegget meldte jeg også behovet for å sikre at Helsebiblioteket fikk tilført støtte slik at de relevante forskningstidsskriftene igjen blir inkludert. Dette er inkludert i vårt skriftlige innspill

Publisert i bærekraftig, deltakelse, Habilitering, Hverdagsliv, hverdagsmestring, politikk, rehabilitering, Retten til aktivitet og deltakelse, Uncategorized | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Møter du en pasient, bruker eller person?

Ergoterapeutenes forbundsstyre anbefaler at vi først og fremst forholder oss til personer. Vi kan bli grønne av misunnelse på danskene som konsekvent bruker begrepet borger. Dette har ikke helt lyktes ennå i Norge, trolig på grunn av assosiasjoner til det mer politiske begrepet borgerlig. Heller ikke medborger har gått helt inn i det norske språket. Ennå.

Personsentrert ergoterapi

Forbundsstyret har diskutert begrepsbruken og vedtatt standpunktdokumentet Personsentrert ergoterapi.

I Ergoterapeuters kjernekompetanse, Alle skal kunne delta,  benyttes konsekvent begrepet person, som inkluderer enkeltpersoner, familier, grupper og innbyggere generelt i befolkningen.

Også i ny Forskrift om nasjonal retningslinje for ergoterapeututdanning benyttes begrepet person konsekvent, der retningslinjene for fysioterapeut- og sykepleier og vernepleierutdanning i større grad bruker pasient- og brukerbegrepet.

Verdensforbundet for ergoterapeuter (WFOT) har begynt å bruke begrepet person centred, for eksempel i nylig position statement om rehabilitering. Sveriges Arbetsterapeuter har også et eget standpunktdokument Personscentrering inom arbetsterapi 

Spiller det noen rolle da?

Ergoterapi bygger på antagelser om at mennesket er av naturen aktivt, og at mennesket bevarer helse og utvikler seg gjennom selvvalgte aktiviteter. Ergoterapeutenes visjon er aktivitet og deltakelse for alle. Ergoterapi tar utgangspunkt i personers ressurser, kompetanse, interesser og muligheter til aktivitet og deltakelse. Ergoterapeuter har et særlig blikk på aktivitetene personer utfører og/eller engasjerer seg i.  Dette krever en personsentrert tilnærming.  Gjennom samarbeid og samvalg bidrar ergoterapeuters personsentrerte praksis til at innbyggerne oppnår aktivitet og deltakelse.  Praksisen er basert på retten til selvbestemmelse og retten til aktivitetsdeltakelse. Ergoterapeuten skal bidra til at personers valg, handlinger og erfaringer blir vektlagt som sentrale faktorer.

Ved å velge personbegrepet, vil vi inkludere større deler av hverdagslivet. Begrepene pasient og bruker vektlegger særlige aspekt ved en person sin situasjon, og kan være avgrensende for å forstå personers behov og ønsker om deltakelse i sine omgivelser.  Det er disse begrepene som i stor grad benyttes i lovverket og vil derfor styre eller påvirke begrepsbruk i praksis.  Det er likevel viktig at ergoterapeuter kjenner ergoterapifagets tradisjon, ståsted og tilnærming på dette området.

Person som eier av egen rehabiliteringsprosess

En parallell til forbundsstyret sin begrepsdiskusjon er et delprosjekt i Prosjekt innovativ rehabilitering i Indre Østfold. (Også omtalt i Ergoterapeuten nr 1 2019). Prosjekt innovativ rehabilitering har konsekvent har valgt å omtale de viktigste samarbeidspartnerne som personer. Dette utdypes i egen rapport som anbefales til lesing. I rapporten drøftes blant annet problematiske begrep som myndiggjøring og brukermedvirkning og anbefaler å snakke om person som eier av egen rehabiliteringsprosess. Dette bidrar også til å endre praksis.

Dersom vi møter personer i vårt arbeid vil vi åpne for et annet likestilt samarbeid og deltakelse enn om vi møter en pasient eller bruker. Dette vil også stille andre forventninger til den personen det gjelder, som kan unngå å komme i en mer passiviserende syke- eller brukerrolle.

Personbegrepet er derfor å foretrekke.

Mennesker, personer eller folk? Denne forklaringen fra universitetslektor Kjell Heggvold Ullestad, NTNU kan være til hjelp

 

 

Publisert i Arbeidsliv, deltakelse, diskriminering, Habilitering, inkludering, rehabilitering, Retten til aktivitet og deltakelse, Uncategorized | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Tilskudd til styrking av habilitering og rehabilitering

Midlene lyses nå ut av fylkesmennene med ulike frister. Følg med på utlysing eller ta direkte kontakt med fylkesmann i ditt fylke.

Opptrapping

Dette er midler som er knyttet til Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering som blant annet presiserer følgende på side 31.

«Kommunene skal beskrive sine målsettinger for habiliterings- og rehabiliteringsarbeidet og hvordan de arbeider for å utvikle tjenestene»

«I søknaden må kommunen må tydeliggjøre sitt behov for fagkompetanse, herunder ergoterapikompetanse.»

Nedtrapping

Ergoterapeutforbundet har i flere år uttrykt bekymring for manglende utviklingen av rehabiliteringstjenesten i norske kommuner, og sammen med andre fag- og brukerorganisasjoner krevd mer penger for en reell satsning på re/habilitering. Samhandlingsreformen er tydelig på at kommunene skal følge opp rehabilitering. Det er likevel store variasjoner mellom kommuner. Rehabilitering har trange kår. Vi erfarer at spesialisthelsetjenesten legger ned tilbud uten at kommunene kan ta over eller erstatte rehabiliteringen. Sunnaas sykehus nevner blant annet at det i enkelte kommuner/bydeler er opp mot 2 års ventetid på ergoterapitjenester etter utskriving fra sykehuset. Til tross for økning av ergoterapeuter i kommunene de siste år, mangler det fremdeles ergoterapeuter som kan møte det økende behovet for tjenester.  80 kommuner har ikke ergoterapeut engang. Jeg har i tidligere blogg vist til Helsedirektoratets midtveis oppsummering av opptrappingsplanen. Rapporten dokumenteter reell nedtrapping av habilitering og rehabilitering. Samtidig dokumenteres det at kommunene melder behov for styrking av rehabiliteringsfeltet.

Medlemmer og tillitvalgte, søk!

Derfor er det spesielt viktig at det blir søkt om tilskudd som nå lyses ut. Selv om utlysningsteksten fra fylkesmannen ikke spesifikt never ergoterapeut i utlysningsteksten, er det klokt å gå tilbake til utgangspunktet; Teksten i Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering.

Ergoterapeutene har mestring og deltakelse for eldre som sitt satsingsområde i 2019. En søknad om støtte til oppbygging av kommunens rehabiliteringstjeneste er helt samstemt med vår satsning. Jeg oppfordrer derfor medlemmer og tillitsvalgte å ta dette opp på sin arbeidsplass, ev samarbeide med andre kollegaer i rehabiliteringstjenesten

For øvrig er det klokt å følge med på flere utlysinger av tilskudd  fra fylkesmennene. Regjeringen har blandt annet lovet å følge opp eldrereformen Leve hele livet med tilskudd – disse vil i så fall bli tildelt fra fylkesmennene.

Publisert i ergoterapi, Habilitering, politikk, rehabilitering, Uncategorized | Merket med , | Legg igjen en kommentar

En dårlig og god regjeringsplattform

Glem ordet ‘rehabilitering’ de neste to årene! Det blir som det står skrevet i den nye regjeringens politiske plattform, og det som ikke står skrevet blir neppe prioritert. Rehabilitering blir ikke prioritert fra regjeringa. Da må vi satse på at kommunene gjør klokere prioriteringer.

Det er ille at re- og habilitering ikke har fått store plassen i denne plattformen, bortsett fra noen få punkter der rehabilitering beskrives som ‘behandling’. Her har ikke engang regjeringa lagt til grunn sin egen definisjon for rehabilitering. Rehabilitering er ikke ‘behandling’ med mål å gjøre folk friske etter sykdom. Rehabilitering dreier seg om å støtte personer til å leve livene sine også med funksjonsnedsettelser, i hjem arbeid, utdanning og kulturliv. Med helsedirektoratets halvveisrapport til helse og omsorgsdepartementet om opptrappingsplan, er det spesielt sørgelig at den nye regjeringa ikke tar den rapporterte negative utviklinga på alvor. Manglende satsning på re- og habilitering vil berøre mange, og på sikt kreve flere pleie og omsorgstjenester.

Muligheter sett fra Ergoterapeutenes ståsted

Regjeringen vil følge opp og intensivere inkluderingsdugnaden for å få flere i arbeid. Blant annet vil regjeringen inkludere flere med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet; gjennom bedre tilrettelegging og mer bruk av personlige tilretteleggingsavtaler, dessuten forbedre tilgangen til hjelpemidler og styrke funksjonsassistentordningen og traineeordninger. La oss framover kalle arbeidsrehabilitering for inkludering i arbeidslivet. Det viktigste er at flere som ønsker det får delta i arbeidslivet. Det er å håpe at dette er mer enn gode ord i en plattform.

Regjeringa vil evaluere gjeldende handlingsplan for universell utforming og utarbeide en ny i 2020. Gir det muligheter til å rette opp feilene som ble gjort i byggforskriftene TEK17? Her forventer Ergoterapeutene å delta i evalueringen.

Ellers vil regjeringa følge opp kvalitetsreformen for eldre, «leve hele livet». Dette er en reform Ergoterapeutene har gitt innspill på og som vi har støttet. Dette omhandler økt aktivitet og deltakelse med blant annet aldersvennlige samfunn, hverdagsrehabilitering, velferdsteknologi og mulighet til å bo hjemme lengre.

Regjeringa prioriterer barn og også barn med ekstra utfordringer, med en ‘likeverdsreform’.  Her inkluderes blant annet koordinatorgaranti, tillitsbaserte løsninger og støtte for familier med ‘spesielle’ behov. BPA-ordningen skal være et likestillingsverktøy, og ikke en helseordning. BPA skal ha en faglig vurdering, og ikke øvre aldersgrense på 67 år. Det skal bli flere varig tilrettelagte arbeidsplasser og personlige tilrettleggingsavtaler. Mye bra her, men likeverd er ikke det samme som likestilling. Her vises det merkelig nok ikke til regjeringens Strategi for mennesker med funksjonsnedsettelser – et samfunn for alle. Er de lovte detaljerte handlingsplaner avlyst? Det er veldig langt ennå til full likestilling, og det rekker ikke med omsorgstilbud.

Ellers kan vi sakse:

  • En stortingsmelding om prioritering i primærhelsetjenesten basert på NOU 2018:16 Det viktigste først.
  • Stimulere til at flere kommuner gjennomfører forebyggende hjemmebesøk for eldre.
  • Legge til rette for å utvide bruken av objektive kvalitetsindikatorer og målinger av brukertilfredshet i kommunene, og sikre åpenhet om denne kunnskapen.
  • Opprette flere tverrfaglige oppfølgingsteam i kommunene som skal bidra med koordinering og yte tilrettelagte, flerfaglige tjenester.
  • Legge til rette for at flere kommuner tar i bruk velferdsteknologi, og vurdere belønningsordninger for kommuner som satser forebyggende for eldre.
  • Legge til rette for at flere eldre kan bo hjemme.
  • Regjeringen vil legge prinsippet om å forebygge der man kan og reparere der man må til grunn i folkehelsearbeidet.
  • Legge til rette for tilbud om aktivitet og arbeid, for eksempel Fontenehus
  • Sikre at de som er motivert for det, får tilbud om medikamentfri behandling ved rusavhengighet.
  • Utvikle en modell som sikrer at det finnes et boligtilbud for personer med nedsatt funksjonsevne og pålegge kommunene å tilrettelegge overgang fra barndomshjem og til egen bolig.
  • Innføre et «fritidskort» for alle barn fra 6 til fylte 18 år som kan benyttes til å dekke deltakeravgift på fritidsaktiviteter etter mønster fra ordningen på Island. Ordningen skal være ubyråkratisk og det skal være mulig for kommunene å legge på en lokal andel.

Regjeringa har flertall, det er ingen partier på vippen som kan bidra til å endre politiske vedtak. Derfor må vi lete etter mulighetsrommet i den 108 sider lange plattformen. Det blir nok å gjøre for ergoterapeuter framover.

Publisert i Arbeidsliv, bærekraftig, deltakelse, diskriminering, Habilitering, hjelpemidler, inkludering, Nav, politikk, rehabilitering | Legg igjen en kommentar

Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering uten resultat

Midtveis oppsummering av opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering er trist lesing. Utviklingen er ikke i tråd med intensjonene i opptrappingsplanen. Rapporten dokumenterer det vi alltid har sagt: Rehabilitering er i skvis mellom blålys og pleie.

En rapport fra Helsedirektoratet til Helse- og omsorgsdepartementet (okt 2018) gjør opp midtveisstatus for Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering. Rapporten er dessverre ikke delt på nettet. Jeg tillater meg å dele noe av innholdet og mine betenkninger.

I rapporten kan vi lese at det er større bevissthet om brukers mål og behov ved å vri inngangsspørsmålet fra «Hva feiler det deg?» til «Hva er viktig for deg?» Dette er en klassisk tilnærming for ergoterapeuter, og har vært særlig sentralt i Ergoterapeutenes profilering av faget siden 2011. Dette innledende spørsmålet er adoptert i hverdagsrehabilitering, og gledelig nok har spørsmålet blitt tatt videre gjennom læringsnettverket «Gode pasientforløp». Dette spørsmålet er også med på å definere Bent Høies satsing på “Pasientens helsetjeneste”. Det er jeg både stolt og glad for.

I stor grad lykkes mange kommuner med oppbygging av hverdagsrehabilitering. Hverdagsrehabilitering er dokumentert med god effekt for gruppen eldre brukere med funksjonssvikt, som tidligere i stor grad fikk kompenserende hjelp og pleie.

Dessverre ser det ut til at oppbygging av rehabilitering for eldre i omsorgstjenesten går på bekostning av andre brukere med behov for habilitering og rehabilitering. Det blir pleie- og hjemmetjenesten sine brukere som prioriteres for rehabilitering. Rapporten etterlyser oppmerksomhet mot andre brukere blant annet barn og unge og mer spesialisert kognitiv, sosial og psykososial rehabilitering.

Rapporten dokumenterer:

  • Nedgang av rehabilitering både i kommune- og spesialisthelsetjenesten
  • Manglende systematikk med særlig behov for kvalitet – og prosessindikatorer
  • Manglende statistikk og data om kvantitet og kvalitet på rehabiliteringstjenestene
  • Manglende felles funksjonsverktøy i spesialisthelsetjenesten
  • Jevn nedgang i bruken av individuell plan 2010-17
  • Markant nedgang av ansatte innen habilitering og rehabilitering som har fått kompetanseheving eller støtte til videre- og mastergradsutdanning i perioden 2015-2017
  • Nedgang i tilskudd til innovasjonsprosjekter innen habilitering og rehabilitering
  • Andelen med ambulant virksomhet innen rehabilitering er lav
  • I questback fra kommunene uttrykker mange behovet av å styrke re/habiliteringsfeltet

Det er grunn til å stille spørsmål om hvem som er ‘portvoktere’ for rehabilitering; Er det fagfolk med rehabiliteringskompetanse som tar disse vurderingen på inntakskontorene – eller er kompetansen sterkere på pleie, omsorg og kompenserende tjenester? Kommunene har neppe fulgt opp rundskriv 1-5/2017 fra Helse- og omsorgsdepartementet om å utrede potensialet for rehabilitering før det iverksettes permanente tiltak som kompenserer for tap av funksjonsevne.

Tre lyspunkt

Foruten vridning i retning personsentrert tilnærming er det tre lyspunkt jeg leser;

Det er 20% økning av ergoterapeuter i kommunene i perioden 2015 – 2017. Det er jo bra, men samtidig vet vi fra siste SSB-oversikt at rundt 80 kommuner fremdeles mangler ergoterapeut.

Det er positive erfaringer som skjer ved det nasjonale prosjektet med innovativ kommunal rehabilitering i Indre Østfold.  Dette er et interkommunalt samarbeid mellom 7 kommuner. Her arbeides det særlig med å styrke pasient- og brukermedvirkning. Der prøves det ut med tverrfaglig team og bruk av velferdsteknologi i rehabilitering. Det er tett samarbeid med spesialisthelsetjenesten ved Sunnaas sykehus, blant annet med spillteknologi der ergoterapeutene er involvert.  For øvrig inkluderes flere aktuelle samarbeidspartnere i ulike sektorer. Dette er en lovende modell å ta videre, som bedrer flyten mellom ulike tjenester og muliggjør deltakelse i hverdags- og samfunnsliv.

Det er viktig at helsedirektoratet faktisk dokumenterer hva som skjer på habiliterings- og rehabiliteringsområdet i Norge og at Helsedirektoratet følger den videre utviklingen.  Rapporten må være direkte pinlig lesing for helseminister Høie etter som den dokumenterer at utviklingen ikke er i tråd med opptrappingsplanen. Datagrunnlaget denne evalueringen bygger på er imidlertid begrenset siden rehabilitering i stor grad mangler tall som viser omfang og effekt av tiltak.

Rapporten bidrar til å tydeliggjøre områder der det er behov for videre innsats. Dette er viktig dokumentasjon som Ergoterapeutene tar med seg videre for å styrke argumentasjon for mer satsning innen re/habilitering.

 

 

Publisert i deltakelse, diskriminering, ergoterapi, Habilitering, hverdagsmestring, politikk, rehabilitering, Retten til aktivitet og deltakelse, teknologi, Uncategorized | 2 kommentarer

En helt ny IA-avtale angår ergoterapeuter 

Ergoterapeutene har vært tett på i Unios arbeidsgruppe og gitt innspill underveis i dette trepartssamarbeidet om Inkluderende Arbeidsliv (IA). Den nye fireårige IA-avtalen skal gjelde hele arbeidslivet og ikke bare IA-bedrifter. Hovedinnsatsen går på forbyggende arbeidsmiljøarbeid med to hovedmål: 

  1. Redusert sykefraværet med 10% basert på snittet i 2018 
  1. Redusert frafall fra arbeidslivet 

Det er svært gledelig at innsatsen skal rettes på forebyggende arbeidsmiljø, dette har også Ergoterapeutene vært pådrivere for i Unio-gruppa som jobbet med innspill til IA-avtalen. I tillegg skal det settes inn innsats mot lange og/eller hyppig gjentagende sykefravær. Gledelig er det også at innsatsen som settes i verk skal være kunnskapsbaserte – også i tråd med Ergoterapeutens innspill. 

Virkemidlene er beskrevet i denne avtalen, med økonomiske prioriteringer i avtaleperioden 2019-22. Dette gir rom for generell innsats for hele arbeidslivet og i tillegg spesifikk innsats for prioriterte bransjer og sektorer. Det vil bli utviklet særskilte ‘bransjeprogram’ der behovet for grunnleggende arbeidsmiljøutfordringer er størst etter nærmere avtaler senere. Her er barnehage- og helsesektoren svært aktuell, der vi ser tidlig frafall fra arbeidslivet. 

I den nye IA-avtalen har regjeringa forplikta seg til å beholde sykelønnsordningen, dessuten åpnes det for utvidet ordningen med egenmelding. Dermed puster vi mange lettet ut i fagbevegelsen – og kanskje også hos fastlegene. 

Er det bare jubel? 

IA-avtalen er det beste eksemplet på trepartssamarbeid som fungerer; Arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene har sammen med myndighetene (her ved Arbeids- og sosialdepartementet) kommet fram til enighet etter sosial dialog der utgangspunktet var usikkert. 

Den forrige IA-avtalen hadde tre delmål, der vi har lyktes med delmål 3 i å få flere eldre til å stå lengre i arbeid. Vi har ikke oppnådd resultater på redusert sykefravær (delmål 1) og det er ikke flere personer med funksjonsnedsettelser i arbeid (delmål 2). Med dette bakteppe var det høyst usikkert om det skulle bli en ny avtale – i alle fall måtte store endringer gjøres. Derfor er avtalen denne gang rettet på selve arbeidsplassen og arbeidsmiljøet med forebyggende arbeid. Det er en seier og stor grunn til å juble for.  

Når IA nå står for Inkluderende Arbeidsliv er det likevel et paradoks at personer med funksjonsnedsettelser ikke er nevnt i avtalen; Er alle likevel inkludert eller har noen falt helt ut av avtalen? Dette ser ikke pent ut. Det videre arbeidet for økt arbeidsdeltakelse for personer med funksjonsnedsettelse skal knyttes til Inkluderingsdugnaden. Betyr dette et skille mellom A-lag og B-lag i arbeidslivet? Jeg erkjenner at IA-avtalen ikke har åpnet veien for økt arbeidsdeltakelse for funksjonshemmede, men dette signalet uroer meg. Særlig når jeg mener Inkluderingsdugnaden fremdeles er noe uklar mht til innsats, virkemiddel og framdrift. 

Les mer om IA på Ergoterapeutenes og Unios sine sider

Publisert i Arbeidsliv, bærekraftig, diskriminering, inkludering, Nav, politikk, Retten til aktivitet og deltakelse, tilrettelegging, Uncategorized | Legg igjen en kommentar